«Ja visst gör det ont när knoppar brister»

La oss tørre å være litt håpefulle nå. Du er kanskje lei av å høre om at absolutt alt blir dyrere, at det er vanskelig å skaffe råvarer til alt fra fiskefôr til biler, og at engelske «fish and chips shops» må stenge ned fordi de mangler frityrolje og hvitfisken har blitt for dyr.

Det er ingen quick-fix i sikte, men det er håp i den svenske lyrikeren Karin Boyes dikt fra 1935, for våren kommer først når knoppene brister. For jeg ser gode utsikter selv om vi har store utfordringer med råvarer og bærekraft, fordi det er nå tiden er inne for at vi faktisk får til ordentlige endringer. Trolig tidligere enn hvis vi ikke hadde hatt koronatrøbbelet og den fatalt grusomme krigen som raser i Europa.

Professor Joseph Stiglitz, nobelprisvinner i økonomi, talte nettopp på Skrettings internasjonale havbrukskonferanse Aquavision i Stavanger. Han sier at de økonomiske problemene vi har nå med høy inflasjon og stagnasjon i økonomisk vekst, ikke er så ille som under 1970-tallets inflasjonskrise. Stiglitz mener at det vi nå opplever bedre kan sammenlignes med perioder når økonomier går fra en krigssituasjon til fredstid. Nå skal vi åpne opp etter en nedstenging — noe som historisk sett alltid har vært vanskelig.

Skal vi få dette til, trenger vi å samarbeide — og vi må jobbe sammen over lengre tid. Bare se hva vi fikk til i Brasil hvor våre soyaleverandører ble helt avskogingsfrie i hele sin verdikjede. Det var fordi vi samarbeidet med hele verdikjeden over lengre tid.

Vi er optimistiske. I Skretting har vi inngått både fem og åtte års kontrakter med kunder i det siste, og vi ser at flere havbrukere ønsker lengre kontrakter. Det gir mulighet for å få til vanskelige og viktige ting. Når våre kunder byr opp til dans, så stiller vi med nypussede dansesko. Gode sko som skal tåle mange ball, og kontrakter som krever at både vi og havbrukerne må opp på tå. For utfordringene er så store at ingen har råd til å bli late i dette avgjørende tiåret vi er inne i nå.

Vi trenger flere råvarer for å unngå å bli sårbare i kriser. Når prisen på standardråvarer har gått opp, har prisforskjellen til de nye råvarene som insektmel og algeolje blitt mindre. Det har gjort det enklere å ta dem i bruk, og økt volum gir lavere pris på sikt. Ja, det er smertefullt nå, men vi vil nok alle tjene på dette i det lengre løpet.

Holdningen mot genmodifiserte organismer (GMO) kan også gjøre oss sårbare fordi ikke-GM råvarer begynner å bli et nisjeprodukt. Norsk havbruk har aldri brukt GM råvarer selv om det var lovlig å bruke i Norge i en årrekke. Denne godkjenningen falt bort fordi ingen brukte dem.

I Europa er det flere slike råvarer som brukes ekstensivt i dyrefôr. Noen synes kanskje det er skummelt, men DNAet i de genmodifiserte råvarene blir ikke overført til dyret, og dyret blir altså ikke genmodifisert. Som det amerikanske matvaretilsynet FDA skriver på sine nettsider, «kua blir ikke gresset det spiser, og kyllingen blir ikke kornet det spiser». Ei heller blir laksen til en soyabønne.

Skretting holdt nettopp et webinar hvor vi stilte spørsmålet om de genmodifiserte råvarene kommer nå? Der deltok doktorgradsstudenten Joaquin Zenteno Hopp som forsker på forskjellene mellom norsk og chilensk bruk og syn på genmodifisert soya i laksefôr. Joaquin har agronombakgrunn fra Bolivia og har og har erfaring med å dyrke ikke-GM soya og GM soya. Han sa at i mange tilfeller er det mer bærekraftig å dyrke GM soya fordi det ofte trenger mindre sprøytekjemikalier, mindre bruk av traktor i tillegg til at det kan gi bedre avlinger.

Petter Frost, direktør for Bioteknologirådet, deltok også i webinaret. Han fortalte at EUs GMO-definisjon ikke var teknisk, men en juridisk definisjon. I tillegg var den gammel — helt fra 1990-tallet. Dermed vil også råvarer som har fått genene sine redigert med de nye CRISPR-teknologien, bli kategorisert som GMO. Både den gamle og denne nye teknologien vil kunne brukes til å gjøre planter mer motstandsdyktige mot sykdom, insekter, tørke og uvær. Hvis ikke EU endrer definisjonen, vil det bli nær umulig framover å hevde at en råvare er ikke-GM.

Derfor tror jeg at vi i nær framtid vil se at vi får nye og flere fôrråvarer å spille på i norsk havbruk. Noe vi trenger for å kunne fortsette å produsere bærekraftig og sunn mat — selv i skiftende tider. Så da velger jeg å avslutte med Karen Boye «Då, när det är värst och inget hjälper, brister som i jubel trädets knoppar». Vi i norsk havbruksnæring er i en god posisjon og heldige som får være med på den transformasjonen som nå skjer i verdens matproduksjon.